writersblock

Da jeg var liten elsket jeg å lese bøker, og jeg beundret de som hadde ferdighetene å sette sammen simple ord i rekkefølger som ga frysninger ned ryggen på leseren. Mer enn alt ønsket jeg slike ferdigheter. Med ord som verktøy, skulle jeg vise unge og gamle inn i nye univers og verdner.  De mest finurlige mennesker skulle bli skapt, og  jeg så for meg at de herligeste plott skulle overraske leseren så mye  at de lo høyt på offentlige steder. Jeg ville komposere rekkefølger av ord som ga folk tårer i øynene, og som varmet hjertene deres som en peis om vinteren.

Med dette lidenskapelige synet på litteratur og forfatterskap, startet jeg å øve for alvor. For hånd. De små , håndskrevne historiene fra barndommen min består ofte av rundt 5-6 sider med rablete skrift. På fremsiden og baksiden. Det vil si at jeg i blant satt meg ned og skrev 10-12 sider i strekk  –  for hånd. Da jeg i senere tid har lest over disse fortellingene, har det satt seg igjen diverse blandete følelser. Innholdet er uten tvil preget av mine lidenskapelige ideer om hva litteratur var. Noen ganger kan jeg huske den dagen jeg skrev ned en bestemt historie, og plottene ligner ofte misteksomt mye på enkelte av bøkene jeg leste på den tiden.

I blandt forsøkte jeg til og med å formidle romantikk og kjærlighet, selv om jeg selv aldri hadde opplevd noe slikt. Skildringene ble slik et barn ser et lidenskapelig kyss på tv. Det er en forståelse om at det er sterke følelser i sving, og jeg husker jeg hadde tanker om en ekstrem lykkefølelse. På noen måter kan jo et kyss være slik, men den gangen forsto jeg ikke lysten som ofte lå bak et slikt heftig kyss. Jeg kunne ikke engang forestille meg hvilke baner det kyssende paret tenkte.

Nei, for meg var romantikk som evig sommerdager med fuglekvitter. Jeg har blitt klokere med årene, mindre naiv. Naiv er jeg fremdeles, men ikke i like stor grad. Nå er det klart at man må øve for å bli en god forfatter, og erfaring skader ikke. Man må rett og slett skrive… hva som helst! Altså slik som jeg gjorde før, og der er i mine små fotspor jeg har planer om å fortsette, med en liten endring: heller på pc.

Tenk, jeg er fra tiden før pc-alderen.

Nå sitter jeg og skriver på en pc – og det sparer meg hauer av tid og smerter. Det er likevel trist å miste de koselige kveldene hvor jeg skrev som en galning for å få ideene fort nok ut på papiret – før de forsvant. På pc er det så lett å kaste ut noen ord, og «paste» og lime litt. Eventuelt viske vekk en paragraf eller to. Det er uten tvil enklere, og jeg vil, av mange årsaker, velge pc fremfor penn og papir. Jeg er likevel bevisst på at jeg velger vekk sjarmen med å måtte slutte å skrive fordi hånden gjør så vondt – en følelse den nye pc-generasjonen trolig ikke vil oppleve.

– V