writersblock

Mange mennesker overvurderer musikkens verdi. Jeg har hørt utsagn om at kulturer i krig mot hverandre kan finne forsoning gjennom musikk, og at musikken er noe som absolutt alle mennesker har til felles. Tankegangen virker å mene at dersom alle mennesker åpner ørene og hjertene sine for musikken, vil det bli fred på jord.

Flere av de kjente filosofene snakker om musikk, deriblant Søren Kierkegaard. Med lidenskapelige ord beskriver han musikkens verdi: ”Hvor solens stråler ikke nåe hen, der nåe dog tonerne.” For meg ligner dette på mine forsøk på å formidle kjærlighet før jeg egentlig visste hva det var. Kierkegaard guddommeliggjør musikkens kraft og verdi. Men det virker som om han formidler det han tror musikk er, hans idé av musikk, slik som jeg i tiårsalderen formidlet min idè av kjærlighet.

Kierkegaard har likevel rett, til en viss grad. Toner kan nå inn i hjerteroten og gjøre deg både glad og trist. Enkelte bruker trist musikk for å klare å gråte og slippe ut følelser, for å så komme seg videre i livet. Men musikk er ikke alltid et verktøy til sterke, lidenskapelige, og uutholdbare følelser. Musikk kan være bakgrunnsstøy, uviktig og ikke minst kjedelig. Det kan være en aktivitet man driver med når man kjeder seg. Samme sang eller melodi kan ha forskjellige virkninger på samme person, avhengig av hvilken sinnstemning man har i forkant.

En annen kjent filosof, Nietzsche, mente at ”uten musikk ville livet være en misforståelse”, noe som kan være vanskelig å forstå på mange måter. Men så er vel ikke dét så merkelig – han var tross alt en filosof. Selv om filosofer skal tenke for oss «normale» mennesker og gjøre ting mer forståelige, sier de ofte ting på en måte som gjør at man forstår mindre. Nietzsches sitat kan forståes, misforståes og ikke forståes i det hele tatt. Og gjerne alle former for forståelse (og mangel av det) samtidig. Musikk kan, for eksempel, kaste lys over hverdagslige hendelser på både vakre og vedmodige måter. Musikk kan vise til følelser mennesket bør kjenne på, før eller siden. Hvis man unngår disse følelsene vil man ikke være et skikkelig menneske, og dermed vil dette mennesket misforstå meningen av livet.

Hvordan klarte da mennesker seg før musikkinstrumenter ble oppfunnet? Det er klart at det har alltid vært mulig å lage rytmer ved å hamre grener mot andre gjenstander, og det kan godt være at våre forfedre gjorde dette fra tid til annen. Det at livet er en misforståelse, peker til en mislykket eksistens ved et menneske. Jeg har bare konsultert dette med min egen hjerne, men jeg har kommet frem til at det virker litt vel… strengt å si at et liv er mislykket hvis personen ikke har funnet lidenskap innen musikk. Jeg ser for meg at dette er noe en meget pompøs person kan si, og det er et utsagn som ser ned på andre mennesker. Det kan sammenlignes med det at enkelte høyt utdannede og litteraturelskende mennesker mener de kan mer enn alle andre, og at de til og med er (uten å si det rett ut) litt mer verdt enn andre med lav – eller liten utdanning.

Men det er vel gjerne ikke det som er poenget med utsagnet til Nietzsche i det hele tatt? I så fall må jeg si at jeg ikke forstår poenget i Nietzsches uttalelse, noe som ikke er overraskende, siden han tross alt var filosof..

I min mening blir musikken overvurdert til og med av noen av folosofiens største tenkere. Selv mener jeg at jeg er en musikkelskende person, og bruker enhver ledige anledning til å høre på en sang eller to. Jeg mener bare ikke at musikken kan skape fred på hele jordkloden, og overvinne ethvert problem. Musikk er ikke som laget av gudene eller en gave fra himmelen,det er bare behagelige toner som kan underholde. En sjelden gang kan tonene hjelpe ved å forsterke en sinnsstemning, med dette er ikke en hverdagslig hendelse.

Men kanskje det er noe jeg ikke har fårstått helt ved musikk da? Jeg snakker tross alt mot to store filosofer. Muligens er det en stor allmenn sannhet jeg går glipp av, og kanskje livet mitt er – rett og slett – mislykket?

-V

Da jeg var liten elsket jeg å lese bøker, og jeg beundret de som hadde ferdighetene å sette sammen simple ord i rekkefølger som ga frysninger ned ryggen på leseren. Mer enn alt ønsket jeg slike ferdigheter. Med ord som verktøy, skulle jeg vise unge og gamle inn i nye univers og verdner.  De mest finurlige mennesker skulle bli skapt, og  jeg så for meg at de herligeste plott skulle overraske leseren så mye  at de lo høyt på offentlige steder. Jeg ville komposere rekkefølger av ord som ga folk tårer i øynene, og som varmet hjertene deres som en peis om vinteren.

Med dette lidenskapelige synet på litteratur og forfatterskap, startet jeg å øve for alvor. For hånd. De små , håndskrevne historiene fra barndommen min består ofte av rundt 5-6 sider med rablete skrift. På fremsiden og baksiden. Det vil si at jeg i blant satt meg ned og skrev 10-12 sider i strekk  –  for hånd. Da jeg i senere tid har lest over disse fortellingene, har det satt seg igjen diverse blandete følelser. Innholdet er uten tvil preget av mine lidenskapelige ideer om hva litteratur var. Noen ganger kan jeg huske den dagen jeg skrev ned en bestemt historie, og plottene ligner ofte misteksomt mye på enkelte av bøkene jeg leste på den tiden.

I blandt forsøkte jeg til og med å formidle romantikk og kjærlighet, selv om jeg selv aldri hadde opplevd noe slikt. Skildringene ble slik et barn ser et lidenskapelig kyss på tv. Det er en forståelse om at det er sterke følelser i sving, og jeg husker jeg hadde tanker om en ekstrem lykkefølelse. På noen måter kan jo et kyss være slik, men den gangen forsto jeg ikke lysten som ofte lå bak et slikt heftig kyss. Jeg kunne ikke engang forestille meg hvilke baner det kyssende paret tenkte.

Nei, for meg var romantikk som evig sommerdager med fuglekvitter. Jeg har blitt klokere med årene, mindre naiv. Naiv er jeg fremdeles, men ikke i like stor grad. Nå er det klart at man må øve for å bli en god forfatter, og erfaring skader ikke. Man må rett og slett skrive… hva som helst! Altså slik som jeg gjorde før, og der er i mine små fotspor jeg har planer om å fortsette, med en liten endring: heller på pc.

Tenk, jeg er fra tiden før pc-alderen.

Nå sitter jeg og skriver på en pc – og det sparer meg hauer av tid og smerter. Det er likevel trist å miste de koselige kveldene hvor jeg skrev som en galning for å få ideene fort nok ut på papiret – før de forsvant. På pc er det så lett å kaste ut noen ord, og «paste» og lime litt. Eventuelt viske vekk en paragraf eller to. Det er uten tvil enklere, og jeg vil, av mange årsaker, velge pc fremfor penn og papir. Jeg er likevel bevisst på at jeg velger vekk sjarmen med å måtte slutte å skrive fordi hånden gjør så vondt – en følelse den nye pc-generasjonen trolig ikke vil oppleve.

– V